Å ha en følelse dypt inne i seg selv av at man ikke er smart nok, at man mangler erfaring, at man ikke er dyktig nok eller talentfull nok til å løse oppgavene man står overfor. En følelse av ikke å høre til på arbeidplassen fordi andre er mye flinkere.
Det er viktig å ta med seg at dette ikke er et syndrom i medisinsk eller psykiatrisk forstand. Det er ikke noe som tilsier at det er noe feil med personen som føler på dette.
Bedragersyndromet handler i bunn og grunn om en redsel for å bli avslørt eller miste ansikt fordi vi ikke kan alle svarene, ikke har nok erfaring, ikke er like dyktig som andre eller som andre tror vi er.
Man er kompetent hvis_____
Personer med bedragersyndrom tviler på egen kompetanse. Men hva betyr det å være kompetent? Her er noen typiske forestillinger:
- Man leverer feilfritt, alltid. Det er en skam å feile.
- Man er talentfull. Det betyr at man må få til det man prøver på ved første forsøk.
- Man finner at av ting på egen hånd og uten hjelp.
- Man har kunnskap om alt om er å vite. Hvis man virkelig er smart, så husker man alt.
- Man greier å håndtere alle roller til fingerspissene samtidig.
Hvordan bekjempe ubehaget som følger med bedragersyndromet?
Aller først la oss bare slå fast at det ikke finnes noen magisk pille som gjør at den ubehagelige følelen forsvinner (selv om en del folk driver med ulike former for selvmedisinering). Man kan heller ikke gå inn i et rom med ubehaget og gå ut gjennom en magisk dør uten angstfølelsen.
Noen prøver å jobbe seg ut av de ubehagelige følelsene, kjempe og slåss hver eneste dag. For hvis bare jeg kommer over den neste kneika, da…………
Noen prøver å få de ubehagelige følelsene til å forsvinne ved å holde en lav profil, prøve så godt det lar seg gjøre å gå under radaren. For hvis jeg bare gjør meg så usynlig som mulig, da……………….
Uansett hvilken av de overnevnte løsningen man benytter, så vil man på ett eller annet tidspunkt kjøre seg fast. Det er som ha sånn fokus på malearbeidet at når man ser opp og ser seg rundt, så oppdager man at man har malt seg inn i et hjørne og ikke før man skjønner hva som har skjedd, så kjenner man at noen pirker en på skuldra. Når man snur seg rundt, så ser man trollet rett i øynene. I det øyeblikket skjønner man at man har møtt veggen med trollet i ryggen. Man er fanget……
To parallelle spill
Det ene spillet foregår i den ytre verdenen. Livet vi lever på tilværelsens ulike arenaer; i familien, i forbindelse med fritidsaktiviteter, på jobben, på fagfeltet, mellom kolleger osv.
Det andre spillet er det indre mentale spillet, som foregår oppe i eget sinn. Et spill man gjerne gjenkjenner på kommentatoren som hele tiden skal ha meninger om det man presterer. Det var bra! Å, nei, der gjorde hen en feil, igjen! Huff og huff, når skal dette ta slutt. (Dette var kanskje en snill kommentator?) Mange kommentatorer har en form, tone og språkbruk som ville gitt rødt kort og 5 kampers karantene på fotballbanen. Eller man hadde blitt svartelistet i avisenes kommentarfelt.
Det hjelper ikke hvor mye innsats vi legger inn i å forbedre det ytre spillet. Kommentatorens form og innhold vil bare fortsette å spille sin gamle plate. Antall timer med kompetanseutvikling eller finpussing på prestasjonene, hjelper ikke. Arbeidsmengden vi setter inn hjelper ikke. Kommentatoren blir aldri fornøyd.
Fokus bør rettes mot det indre spillet. Bare slik får man bukt med bedragersyndromet.
