Du har hørt det, ikke sant, fra mer eller mindre velmenende mentorer? Det er bare å gjøre det, gå ut av komfortsonen, gjør det du ikke tør. Du tviler kanskje fortsatt, det føles virkelig ikke riktig? Hodet sier at du skal gjøre det, men kroppen protesterer i en diffus frykt. Hva skal du lytte til?

Hva er komfortsonen?

Komfortsonen er trygghetssonen. Hvis du holder deg midt i origo, er du så trygg at du til og med begynner å kjede deg og være lite tilfreds med tilværelsen. Utenfor komfortsonen, er læringssonen. Når du beveger deg ut i den, strekker du deg og vokser. Utenfor læringssonen er panikksonen. Mange hevder at det er når du beveger deg nær eller over grensen til panikksonen at du virkelig lærer og utvikler deg. Men er det virkelig sånn?

 

Når skal du bevege deg ut i panikksonen?

Forestill deg barnet som blir kastet ut i sjøen for å lære å svømme. Den velmenende far har en ide som at dette er en god måte å lære på. Er barnet på dypt nok vann, har det ikke noe annet å gjøre enn å svømme eller drukne. Da velger de fleste å kave seg inn på trygg grunn. Spørsmålet er om denne opplevelsen skaper badeglede, eller om barnet lærer å få panikk for alt som har med vann å gjøre resten av livet?

Når du beveger deg på kanten av panikksonen din, er det noe du ønsker? Eller gjør du det fordi andre mener at du skal eller du tror at andre mener du skal? Hvis du føler at du er kastet ut på djupt vann, forsvinner opplevelsen av kontroll, og full panikk er temmelig nærliggende. Du skal ikke gå ut i panikksonen hvis du gjør det for å leve opp til andre sine forventninger og verdier, eller fordi du tror at andre synes at det er viktig.

Da Sara kom til meg, var hun i ferd med å knekke sammen. I mange år hadde hun jobbet i panikksonen, veldig ofte. Sara var livredd for ikke å leve opp til andre sine forventninger. Når sjefen sa at hun skulle ta en oppgave, gjorde Sara det. Som den flinke piken hun er, så løste hun oppgavene til alle andres tilfredshet, selv om det medførte mange søvnløse netter og helseproblemer for henne.

Føler du at du selv bestemmer tempoet? Da vil du trolig mestre. Når du går ut i panikksonen fordi du skal gjøre noe som er viktig for deg, skal du gjøre det. For da er målet dypt forankret i dine egne verdier.

Hvordan vet du?

Når panikkfølelsen kommer, prøver kroppen din å si deg noe. Det er ikke alltid like lett å vite om du følger ditt hjerte eller om det er andres krav og forventninger du prøver å oppfylle. Hvis du sier: jeg burde……….. eller jeg må ………… så er det lurt å stoppe opp. Still deg spørsmålene: Har jeg lyst? Sier hvem? Kjenn på magefølelsen eller hjertet, hva er svaret?

Sara oppdaget at hun nesten alltid sa: jeg må……….. til seg selv. Uansett hva det var og hvem som spurte, var Sara overbevist om at hun måtte…………. Hun kjente ikke etter. Hun sjekket ikke: sier hvem? Når vi jobbet sammen, oppdaget Sara ei lita og redd jente som ønsket tilhørighet, som ikke torde å si nei. Hun gikk gladelig langt inn i panikksonen og langt utover sine egne grenser i jakten på næring til den lille jenta.

Det er stor forskjell å hoppe fra brygga av egen fri vilje eller å hoppe fordi du føler deg presset av andre. Når du skal utforske området utenfor komfortsonen, kjenn etter; er det noe du ønsker fra hjertet ditt eller er det andre som står bak og ”heier” på deg?



Mitt håp er at du skal forstå at det er mulig å skape seg et bedre liv ved å endre måten du snakker til deg selv på.

Trine Teialeret

{"email":"Email address invalid","url":"Website address invalid","required":"Required field missing"}
>