Da jeg gikk ut fra universitetet med en mastergrad i hånda, trodde jeg – naivt nok – at jeg var forberedt. Jeg hadde gjort alt riktig. Fullført studiene, fått en bra jobb i Næringsdepartementet, og smilte stolt da jeg fortalte det til bestemor. Hun svarte med oppriktig entusiasme da hun henvendte seg til lillesøsteren min og sa: “Du har fått jobb på Coop? DET er en god jobb, det!”
Og sånn begynte det. Jeg skjønte ganske raskt at jeg ikke ante hva jeg egentlig hadde gått til. Her er fem ting jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg:
1. Ingen kommer til å fortelle deg hva “å lykkes” betyr – du må finne det selv
På universitetet visste vi alltid hva som skulle til: les pensum, lever oppgaven, få karakter. I arbeidslivet? Ingen pensumliste. Ingen vurdering. Bare et kontor og et ansvar.
Og når ingen definerer hva som er “bra nok”, begynner du å tvile på deg selv. Det betyr ikke at du er udugelig – det betyr at rammene er uklare. Og uklare rammer skaper indre uro, selv hos de mest kompetente.
2. Du får ikke en mentor – og det betyr ikke at du burde klare deg alene
Jeg fikk ingen innføring, ingen trygg person å spørre. Jeg visste ikke en gang at det var lov å ønske seg det. Jeg trodde at det å være voksen i arbeidslivet betydde at man skulle fikse alt selv.
Men sannheten er at vi alle trenger veiledning i overganger. Du er ikke svak fordi du føler deg usikker – du er menneskelig.
3. Det handler ikke nødvendigvis om perfeksjonisme – men om å ikke vite hva som forventes
Jeg prøvde ikke å være perfekt. Jeg prøvde å ikke bli avslørt. Jeg husker et møte der jeg skulle snakke til slutt – og hele kroppen var i alarmberedskap.
Det var ikke fordi jeg ville briljere – det var fordi jeg ikke visste hva som var forventet. Jeg var ikke sikker på om jeg i det hele tatt hørte til. Og det er en slitsom måte å starte karrieren på.
4. Teori og praksis er to helt forskjellige verdener
Senere i livet tok jeg tre år med grunnskolelærerutdanning. Der ble vi sendt i praksis med én gang. Vi fikk veiledere. Det var en forberedt overgang.
Men med masteren min i sosialøkonomi – ingen praksis, ingen forberedelse. Jeg var ikke forberedt på “virkeligheten”, og det er det mange flinke, teoretiske hoder som ikke er.
Det betyr ikke at utdanningen er feil – det betyr at overgangen til jobb er underkommunisert.
5. Det var ikke utdanningen som var problemet – det var usikkerheten som ble med på lasset
På et tidspunkt trodde jeg at jeg hadde valgt feil vei. Jeg byttet utdanning. Startet på nytt. Men vet du hva jeg oppdaget?
Nissen ble med. Den indre tvilen, følelsen av ikke å være nok – den flyttet bare inn i nye omgivelser.
Det var ikke jobben som var feil. Ikke utdanningen. Det var usikkerheten jeg bar på som aldri hadde blitt møtt.
Til deg som kjenner deg igjen
Hvis du sitter med klump i magen, et eksamensbevis i hånda og tenker “Er det bare jeg som ikke får det til?” – så vil jeg si dette:
Du er ikke alene. Du er ikke feil.
Og du trenger ikke fikse deg selv for å få det til –
Du trenger bare å forstå deg selv.
