Hvorfor velge meg som guide?
Jeg heter Trine Teialeret. Er utdannet sosialøkonom og har 3 år på grunnskolelærerutdanninga i tillegg. Nå kaller jeg meg en mental guide for tenkere. Hvorfor skal du velge meg som din guide og trenger du i det hele tatt en mental guide?
Hvorfor mental guide?
Å tenke om tenking og å tenke om seg selv og relasjoner er et ensomt arbeid.
Hvorfor velge meg som guide?
Jeg er en mental guide for tenkere som liker å tenker før de handler.
Jeg mener at tenking er viktig, tenking er en superpower. Og det står i kontrast til alle guider som mener at tenking er hovedfienden i verden. Bare tenk positivt, bare slutt å tenke, bare gå fra hodet til hjertet, bare gå fra hodet til kroppen.
For meg så handler dette om å balansere og integrere både tanke og kropp. Ingen står stødig i seg selv ved å demonisere sider av seg selv.
Jeg tilbyr logisk forankring og systemforståelse.
Jeg tror ikke på noe (kanskje med unntak av å frigjøre sin indre visdom). Jeg tror på menneskets iboende kapasitet til å leve i balanse.
Jeg tror at følelser handler like mye om tenking som noe annet.
Jeg er en mental guide for deg som ønsker å forstå deg selv og andre og relasjoner mellom folk.
For deg som ønsker å løse relasjonell støy og irrasjonelle følelser og stå støtt i deg selv.
Mange spør: er ikke dette veldig selvsentrert og kaldt? Nei, tvert i mot vil jeg si, det å stå stødig og forankret i seg selv og ha en god relasjon til seg selv, er en nødvendig forutsetning for å ha gode, sunne og balanserte relasjoner med andre mennesker.
Hva er en mental guide?
Jeg er en person som går sammen med deg. Og jeg kan gjøre det fordi jeg har gått veien før deg.
Å stå støtt handler ikke om å vinne over andre, og det handler ikke om å underkaste seg dem heller. Det er en kapasitet — ikke en tilstand, ikke noe man «er» en gang for alle. Den gjør deg i stand til å stå for noe, samtidig som du tar hensyn til den andre og til relasjonen mellom dere. Ikke som kompromiss, men som en tredje ting du forholder deg til, ved siden av deg selv og den andre.
Jeg tror ikke på et selv som bare venter på å bli funnet og uttrykt. Å stå støtt handler ikke om å være «seg selv fullt ut» — det finnes ikke noe ferdig selv der inne som venter på det. Det handler om å forfatte seg selv: aktivt bygge de verdiene, standardene og det kompasset du står på, i stedet for å arve dem ferdig fra andre. Det er et pågående arbeid, ikke en oppdagelse.
Mye av det kompasset de fleste av oss går rundt med, er likevel ikke selvforfattet. Det består av burde, må, skulle ha gjort — regler vi har tatt opp i oss så lenge siden, eller så tidlig, at de ikke lenger kjennes som regler. De kjennes som sannheter. Det er nettopp derfor de er så vanskelige å se med eget blikk: man kan ikke stille spørsmål ved noe som ikke fremstår som et standpunkt, men som virkeligheten selv. Det krever et annet, friskt blikk utenfra for i det hele tatt å få øye på hvor kompasset ditt kommer fra — hvilke deler du faktisk står inne for, og hvilke som bare har vært der så lenge at du aldri har fått sett dem.
Det er heller ikke slik at disse burdene er feil eller svakhet. De ga mening en gang — de var en fungerende løsning på noe, kanskje for lenge siden, kanskje i en annen sammenheng enn den du lever i nå. Det er derfor de sitter så fast, selv når du ønsker deg vekk fra dem med hele deg: en del av deg vet noe den andre delen ikke har fått høre. Å stå støtt handler ikke om å overstyre den delen med viljestyrke. Det handler om å forstå hva den beskytter, slik at det den beskytter mot ikke lenger trenger å styre deg.
Dette er også grunnen til at det sjelden er nok å forstå noe med hodet. Du kan vite, fullt og helt, at noe ikke stemmer lenger — og likevel kjenne at kroppen reagerer som om det gjør det. Det er ikke kroppen som er irrasjonell. Den reagerer ut fra det den har lært fungerer, og den oppdaterer seg ikke bare fordi tanken har forstått noe nytt. Innsikt alene flytter sjelden det som faktisk styrer deg.
Det samme mønsteret gjelder når livet presser på. Å stå støtt er ikke å knekke under presset, og det er heller ikke å bukke under for å slippe det. Det er å holde stand — å kunne være i det som er vanskelig, uten at det tar deg, og uten at du må flykte fra det.
Kjernen i dette er evnen og viljen til å tenke selv. Ikke i opposisjon, ikke i tilslutning — men å faktisk bygge sitt eget moralsk kompass, gjennom en prosess du selv har gått igjennom og kan stå inne for. Det er ikke noe man arver eller adopterer ferdig. Det er noe man må konstruere.
Hvor dette kommer fra
Jeg har jobbet med dette i tjue år — som eget arbeid, ikke som yrke. Jeg er selvlært, og har over tid satt sammen en forståelse fra flere retninger til noe jeg kan stå i selv. Det jeg tilbyr har vokst frem av det arbeidet, ikke av en metode jeg har lært meg for å kunne selge den videre.
Jeg er ikke ferdig med denne prosessen selv, og jeg tror ikke det finnes et sted man blir ferdig. Å stå støtt er ikke en tilstand man oppnår én gang. Det er noe man øver på, gang på gang, i møte med det som faktisk skjer i livet.
Hvem jeg kan hjelpe
Dette er for deg som allerede tenker, allerede undersøker. Du har bygget deg en sosial identitet — den som fungerte, den som ga deg plass og anerkjennelse — og du merker at den ikke lenger skaper gode relasjoner. Verken til deg selv, eller til andre. Ikke fordi noe er ødelagt, men fordi du er i bevegelse, og det du sto på ikke strekker til lenger.
Jeg tilbyr ikke et sted å bli ferdig. Jeg tilbyr en annen persons blikk der ditt eget ikke strekker til — fordi noe av det som holder deg fast, per natur ikke kan sees fullt ut innenfra.
